Hvor normal er normal hørsel?

Mange har nok sett Leif Justers harselering med meteorologenes bruk av uttrykket «mot normalt» under værmeldingen før i tiden (hvis du ikke har det kan du se klippet nedenfor). Han gjorde et humoristisk poeng ut av bruken av «det normale».

Normalisering gjøres i mange sammenhenger. Hvis du f.eks. ønsker å si noe om en ny måling du har gjort, kan du sammenligne med det «normale» for å lettere kunne vurdere om verdien du har fått er stor eller liten.

Man finner ofte det normale ved at man tar gjennomsnittet av målinger fra en (stor) gruppe. Hvis du f.eks. tar gjennomsnittet av høyden til alle elevene i klassen (som sikkert alle har gjort en gang i oppveksten) finner man ut hvor høy den «normale» eleven er. Ironisk nok trenger ikke en eneste person å ha denne «normale» verdien, men det er likevel dette som er normalt.

Et problem er at det kan være vanskelig å forholde seg til «normale» verdier. Jeg husker fra da jeg var liten at jeg syntes det var vanskelig å forestille seg kjernefamilien som skulle bestå av 1,9 barn. Hvordan ser 0,9 barn ut? Hvilken tiendedel var det som manglet?

Da var det litt lettere med forventet levealder som også er en «normal» verdi. Da jeg var liten var det normalt for menn å bli omtrent 73 år. Selv om dette var fryktelig langt fram i tid, kunne jeg forholde meg til dette, og jeg følte jeg satt med fasiten i hånda.

På samme måte bruker man normalisering når man snakker om hørsel. Ved å se på hørselen til en stor gruppe personer, som man antar ikke har vært utsatt for hørselsskadelig støy, kan man finne ut hva som er normalt f.eks. for en bestemt aldersgruppe. Denne normalverdien kan man bruke når man skal vurdere om en person har dårlig hørsel eller ikke.

Problemet med hørselen er at det er unormalt å passe på den. Det betyr at mest sannsynlig har den normale hørselen en unormal verdi. Med dette mener jeg at hvis alle hadde passet bedre på hørselen sin, ville vi trolig sett mindre hørselsnedsetting etter hvert som man ble gammel. Selv om man prøver, så godt det lar seg gjøre, å finne en gruppe som ikke har vært støyutsatt når man skal lage disse normalverdiene, er det er stor risiko for at det er underrapportering av støyeksponering og hørselsskader.

Det kan være nok med én eneste høy lyd for at man skal få en hørselsskade, og i motsetning til mange andre deler av kroppen klarer ikke hørselen å reparere seg selv når den først har blitt skadet. Selv om denne skaden ikke var stor nok til at du merket noe da det skjedde, kan flere slike småskader hope seg opp til å bli en vesentlig hørselsnedsettelse når du blir gammel.

Når det er sagt blir hørselen også dårligere med alder. Dyreundersøkelser viser at selv om man isolerer dyrene fra alle tenkelige støykilder, blir hørselen dårligere etter hvert som tallet på bursdagskaka blir større. Dette henger trolig sammen med at cellene i kroppen har en endelig levetid og at etter hvert som man blir eldre begynner flere og flere av de viktige hørselscellene å ta kvelden. Siden disse cellene, som nevnt, ikke kan reparere seg selv, blir konsekvensen at hørselen blir dårligere.

Siden det er litt utfordrende, for å si det mildt, å finne personer som ikke har vært utsatt for noen støykilder gjennom livet, er man prisgitt hva personene husker når de svarer på spørsmål i forbindelse med undersøkelsene, når man skal finne personer som ikke har vært støyutsatt. Men er det noen som kan, med hånda på hjertet, si at de aldri har vært utsatt for hørselsskadelig støy?

Men er det så farlig da? Hvis det er normalt at hørselen blir dårligere med alderen, gjør det vel ingenting om det kommer av det ene eller det andre? Bekymringen oppstår når man begynner å bruke disse normalverdiene til å trekke viktige konklusjoner. Hvis man da ikke har alle fakta (og usikkerhetene) på bordet kan viktige beslutninger tas på feil premisser.

Den siste tiden har det kommer bekymringsmeldinger fra ulike aktører som har fått med seg en rapport STAMI har kommet med som omhandler hørsel. Der blir blant annet hørselsdataene fra helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) brukt som normal-data. Disse dataene viser at hørselen endres så mye med alder at det er ekstremt få som har hørselsskader utover «det normale». En bekymringsverdig konsekvens av dette er at mange kan tenke at det ikke er noen vits å passe på hørselen sin. Siden mange bedrifter opplever trange økonomiske tider om dagen, kan dette være det lille argumentet som skal til for at de velger å ikke bruke ressurser på støytiltak. Når vi vet at støy er et av de største HMS-problemene, ikke bare i Norge, men på verdensbasis, bør man velge ordene sine med omhu når man trekker konklusjoner fra rapporten.

Denne normal-situasjonen gjenspeiler heller ikke hverdagen til mange audiografer og andre som jobber med hørselsskader. De opplever stadig flere, og stadig yngre, personer med hørselsnedsettelse. Det kan derfor være grunn til å tro at det er det «normale» som slår tilbake. Er denne normale verdien der vi ønsker at den skal være?

På 70-tallet var det normalt at nesten 600 mennesker døde i trafikken hvert år. Selv om dette var «normalt», var det absolutt ikke en ønsket verdi. Dette aksepterte heller ikke samfunnet, og tiltak ble satt i verk. I dag er tallet redusert til en tredjedel, selv om trafikkmengden har tredoblet seg, og man jobber med en nullvisjon som betyr at vi skal ha «et transportsystem som ikke fører til tap av liv eller varig skade». Det betyr at man aksepterer ikke «det normale» fordi det er en uønsket størrelse.

Selv om det nok er utopisk å ha en nullvisjon for hørselen siden alder har en negativ effekt og vi fortsatt ikke har funnet ungdomskilden, kan vi utvilsomt redusere skadene som har oppstått som følge av høy lyd. Målrettet arbeid og stort fokus på konsekvensene av støy er vesentlig for å komme dit. Et første trinn på veien kan være å prøve å finne en gruppe personer som faktisk er flinke til å passe på hørselen sin for å se hva det «normale» egentlig er. Selv om de omtrent kan betraktes som sirkusattraksjoner på grunn av sin unikhet, finnes de kanskje der ute. Problemet er bare at de fleste som er flinke til å passe på hørselen sin, meg selv inkludert, har blitt det etter at man har fått en hørselsskade, og da er det allerede for sent.

Bilde fra Microsoft Clip Art

Share on Facebook0Share on Google+0Share on LinkedIn0Tweet about this on Twitter